08.11.15. Snøtinden (1026) og Stor-Tussen (1026), Eide på Nordmøre.

Snøtinden/ Stor-Tussen, er det høyeste fjellet i en fjellrekke med kystfjell mellom Gjemnes og Molde. Jeg er oppvokst på Averøy med utsikt til Tussan, som vi kaller fjellet der. Dette er det høyeste fjellet en kan se fra min hjemplass. Som liten gutt trodde jeg ikke det var mulig å komme seg opp på Stor-Tussen! Dette fordi jeg syntes fjellet så så fryktelig bratt ut, og ikke minst av respekt for TROLLET. Min eldre bror fjernet de fleste gjenværende illusjoner ved å ta meg med på Tussan i en alder av cirka 12 år! Jeg husker at vi den gang var av den oppfatning at Stor-Tussen var litt høyere enn Snøtinden! Siden fikk vi bekreftet at det er Snøtinden som er så vidt høyest (1026,5). Stor-Tussen har en oppgitt høyde også på 1026 m.o.h. på nyere kart.

Tussan sett fra Ugelstadmyra (320 meter over havet). Bomvei fra Ugelstad i Eide (kroner 30) opp til tilrettelagt parkeringsplass i enden av veien.

Snøtinden har blitt en populær tur. I løpet av de senere årene er det blitt etablert en tydelig sti via for-toppen Gongrøra (835). Snøtinden er med i Stikk Ut! Dette bidrar nok til enda flere besøk...

Stien krysser først ei myr, før den fortsetter opp ryggpartiet sentralt i bildet opp mot Gongrøra.

SØNDAG: Urolig vær fra morgenen, det er mildt for årstiden. Været bedrer seg gradvis ut over formiddagen -fint tur-vær... Pakker sekken, cirka 45 minutters kjøretur. Når jeg kommer til parkeringen oppe på Ugelstadmyra står det ei stasjonsvogn parkert der. Ser to personer som har begynt på stien. Vanlig klargjøring og noen bilder, så går jeg inn på stien. Et stort fotostativ tas med i hånda. Det er bløtt og litt sleipt. Vanlig progresjon etterstrebes likevel.

  
                             Oppe på lia. Snøtinden/ Stor-Tussen ses i bakgrunnen til høyre.

Oppe ved tregrensa tar jeg igjen de to turgåerne. Fortsetter i mitt eget tempo opp på Gongrøra.

På Gongrøra. Utsikt mot Tussan. Snøtinden nærmest. Cirka hundre høydemeter nedstigning til skaret, som bærer navnet Kaka.

Kaka passeres, men (apropos navnet) ingen rast eller matpause her! Cirka 300 meter stigning igjen til toppen...

                              I det siste partiet mot toppen går stien ut mot kanten av ryggen.

Litt snø/ rim i det øverste partiet. En smule glatt... Formasjonen Klokkhuset (enden av ryggen) ses cirka midt på bildet. Veien går til enden av dyrkinga som ses midt i bildet. Averøya i bakgrunnen.

Ved hovedvarden på Snøtinden. Jeg har en form for "eieforhold" til denne varden... Sammen med broren min omtrentlig dobla vi størrelsen på den for noen år siden!

  
Fint å legge seg i lyngen på Snøtinden og se mot den lange rekka av fjellvann. Lågåsvatnet nærmest. Den lange rekka av vann ender på Skaret, Molde by sitt kjente friluftsområde og idrettspark.

 Utsikt mot ryggen videre. Stor-Tussen er det høyeste punktet på denne delen av fjellet.

Etter et kort stopp på Snøtinden, begynner jeg på ryggen videre. Ryggen er i utgangspunktet rimelig grei å gå/ klyve. Det er noen få punkter med enkel kliving. Det store fotostativet (95 cm langt) må bukseres på de bratteste passasjene og det er enkelte glatte steiner. Tar litt tid... Men endelig borte ved antenna er det verste gjort.

                                                         Utsikt tilbake mot Snøtinden.

Flott utsikt mot Eide fra Stor-Tussen. Atlanterhavsveien skimtes i havgapet i bakgrunnen til høyre. Melen og Stemshesten  i bakgrunnen til venstre (ute ved havet).

Eggen videre: Skal man følge eggen slavisk videre til Nord-Tussen, bør man ha tau og sikringsmidler med seg. Broren min har fortalt at han gjennomførte traversen fra Nord-Tussen og over til Stor-Tussen uten sikringsmidler. Han omgikk de bratteste partiene i vestsida.

                                           Rekke med fjell (og vann) sett fra Stor-Tussen.

Fjellrekke ved Fræneidet. I denne fjellrekka og i andre fjellpartier i Eide er det rike kalksteinsforekomster. Utsikt til steinbruddet på Nås til høyre på bildet.

Utsikt fra Stor-Tussen i retning Romsdalen. Skimter litt av Fannefjorden. Vengetindene ses over Skåla (1128). Lunddalsvatnet sentralt i bildet.

Utsikt fra Stor-Tussen i retning Fursetfjellet (E39). Topper ved Eresfjord og Sunndalsfjella i bakgrunnen.

RETUR: Velger å gå samme rute tilbake igjen, med unntak av at jeg velger å omgå det bratteste partiet på ryggen bort til Snøtinden ved å gå i østsida. Her er det sau-stier som man kan følge.

      
                                  Ugelstadmyra og seterveien . Parkeringen til høyre i bildet.

Ettersom at det er slått fast at Snøtinden er høyeste punktet på Tussan, blir Stor-Tussen sjeldnere besøkt. Ved å få med seg Stor-Tussen i samme slengen som Snøtinden blir turen etter min mening mer "komplett".  








       
          

31.10.- 02.11.15. Fottur rundt Snota, Trollheimen.

Jeg er tilbake fra en fottur rundt Snota i Trollheimen. Selv om det er få timer med dagslys i månedsskiftet oktober-november, så var det fine forhold for fottur. Det var mildt for årstiden, og kun de høyeste toppene hadde fått et lite dryss med snø...

              Fra Fagerlidalen. Rognnebba (1497) til venstre, Fruhøtta (1435) til høyre i bildet.

Det er flere ruter som kan være aktuelle når målet er å gå rundt Snota-massivet. Det er mulig å gjøre rundturen på en dag -ihvertfall skulle det kunne gå greit i den lyse årstiden... Denne gangen gav jeg meg god tid, 48 timer og to overnattinger i telt. Den valgte ruten kan oppsummeres slik: Gråsjøen, Svartvatnet, Snothaugen, Snotdalen, Fagerlidalen, Vinddøldalen, Breidskardet (og tilbake til parkeringen ved Gråsjøen).

LØRDAG: Fra parkeringen ved Gråsjøen (anleggsvei, skiltet avkjøring fra FV65 på kommunegrensa Surnadal/ Rindal, bompenger) velger jeg å gå i merket rute i retning mot Trollheimshytta.

       Omkring det høyeste punktet på ruta, cirka 940 meter over havet. Snota i bakgrunnen.

Svartvatnet (til høyre) passeres. Sommerruta til Snota går opp flanken på hammeren (1270) til venstre i bildet.

Jeg krysser elva fra Svartvatnet og fortsetter i merket løype omkring 500 meter. Jeg tar av i sidebratt terreng i retning et markert skar, skaret mellom Snothaugen og "1270" (hammeren på bildet over). Jeg krysser den merkede ruta til Snota, og fortsetter inn i skaret. Her flater det etter hvert ut og jeg får utsikt til et vann, Leirtjønna. Leirtjønna samler brevann fra Snotbreen. Det har derfor en flott irrgrønn farge (bildet under).

                                                             Utsikt mot Leirtjønna.

Passerer Leirtjønna på høyre side. På vei ned til vannet får jeg øye på to personer borte ved snøskavlen i skaret. Vi møtes nede ved vannet. Det er to karer som går Snota rundt med utgangspunkt i Vinddøldalen. De er på dagstur. Siden det ikke er mer enn 1-2 timer igjen med dagslys, ligger det an til at karene må fullføre turen i mørke.

I det trange skaret inn i Snotdalen ligger det en del gammel snø. Her må jeg faktisk smyge meg forbi på de smaleste passasjene. Leirtjønna og Trollhetta ses i bakgrunnen!

Inne i Snotdalen begynner jeg å se etter teltplass. Finner etter hvert en fin teltplass i nedstigningen til Fagerlidalen.

Teltet slås opp på ei passe stor gressbevokst slå. Bekken renner ved siden av og det er flott utsikt mot Fagerlidalen!

Etter å ha satt opp teltet prioriteres å koke opp vann. Benytter den nye gassbrenneren, Optimus Vega. Denne brenneren er konstruert for å utnytte fordeler med fyring av mix-gass i væskefasen i den kalde årstiden (fyring med gassboksen opp ned).

Oppdager også snart turens største blemme... posen med middagsporsjoner som ligger hjemme et sted...

En halv kilo lakriskonfekt sørger iallfall for at sukkerbehovet på turen blir MER enn dekket!

SØNDAG: Våkner neste dag til en litt urolig værtype. På formiddagen er sola framme av og til. Ved ti-tiden blir leiren revet og jeg skrår ned i Fagerlidalen. Kommer først til Storvatnet -det største av en hel rekke vann i Fagerlidalen.

Utsikt mot indre del av Fagerlidalen. Salen (1430) reiser seg bratt på høyre side av dalen.

                                          Snota (1668) tar seg flott ut fra Fagerlidalen...

Etter at det nederste av tjernene i Fagerlidalen er passert, er det naturlig å legge inn en kursendring slik at man velger høyre side av et markert ryggparti midt i dalen. Dalbunnen mellom Stygglifjellet og Vassdalsfjellet vil jeg tro regnes som en del av Vinddøldalen...

Partiet fra Fagerlidalen og ned i Vinddøldalen preges av krattskog og myr. Men så kommer man til denne kolossale furua -en av de større i Vinddøldalen. Og i Vinddøldalen er det mange digre furuer!

Jeg velger å beholde høyde (i lia under Vassdalsfjellet) slik at jeg kommer inn på vei like etter demningen i elva fra Vassdalsvatnet.

Fortsetter langs veien til jeg har passert en skiltstokk der det blant annet står Øvre og Nedre Kløftsetra. Skrår deretter oppover i retning Breiskaret. Etter hvert kommer jeg til elva som renner fra Breidskardet og ned i Vinddøldalen. I et parti går elva gjennom en ganske dyp kløft.

                       Øverst i kløfta hvor elva (eller bekken ved liten vannføring) går over i stryk.

Etablerer leir like ved elva i kanten av ei myr. Plasseringen er strategisk med tanke på grei kryssing av vassdraget (ovenfor elvekløfta).

MANDAG: Etter ei litt urolig natt (en god del vind og litt regn), tar jeg meg en runde med fotoapparatet. Det er mange gamle trær i området som er fine fotomotiver, og utsikten fra toppen av lia er flott!

                 Utsikt mot Vinddøldalen og Eiterdalen. Pekhøtta (1396) og Blånebba (1421).

                                                          Fallen kjempe studeres...

                                                           Skogs-interiør...

Etter å ha revet leir, går turen videre innover Breidskardet. Jeg kommer relativt snart inn på ei løype som er merket med blå og hvite pinner. Løypa er stukket omkring midten av skaret innover.

                                                På vei inn Breidskardet.

  Flott osp øverst i Breidskardet, mens regnbuen i bakgrunnen gjør bildet enda mer fargerikt.

              På kanten av lia ovenfor Gråsjøen. Utsikt mot Gråsjødemningen og Follsjøen.

                                          Utsikt innover Gråsjøen. Trollhetta i bakgrunnen.

                                               På stien like ovenfor parkeringsplassen.

PS! Trass i to dager med manglende varmmåltider ble dette en fin rundtur. Selv om høstfargene i månedsskiftet oktober-november ikke er på det mest intense, er det flott i Trollheimen også på senhøsten!





















       

15.10.15. Registrering av sopp ved Haugaskaret, Halsa/ Surnadal.

Høsten er den typiske sesongen for soppsanking. Jeg er i grunnen nysgjerrig på det meste i naturen. I det siste har jeg hatt lyst til å lære mer om sopp og hvilke sopparter som finnes lokalt. -Kjøpte meg nylig et nytt digitalt speilreflekskamera (Nikon D7100). I dag gikk turen til et skogområde for å dokumentere ulike sopparter og samtidig få prøvd ut kameraet litt! Jeg valgte å kjøre til Haugaskaret på kommunegrensa mellom Halsa og Surnadal -et område med kupert terreng og blandingsskog. I 3-4 timer gikk jeg på kryss og tvers i terrenget på begge sider av FV65.

Etter å ha avsluttet registreringen kjørte jeg til Surnadal. Stakk innom bokhandelen og kjøpte meg en bok om sopp! På dagens "ekskursjon" fotograferte jeg omkring 15 ulike arter hattsopper. I boka er det avbildet 438 arter sopp. Jeg har prøvd å komme fram til riktige arter ved å sammenligne fotografier med tegningene i boka, men er slett ikke sikker på at jeg har kommet fram til riktige arter! Sopp er en type organismer som trives i spesifikke miljøer. Med kunnskaper om voksested i tillegg til kjennskap til form og utseende, vil man i de fleste tilfeller kunne være temmelig treffsikker...

SOPP SOM BLE ARTSBESTEMT MED STØRRE ELLER MINDRE GRAD AV TVIL!

Kantarell er en matsopp. Jeg fant disse i granskog, men kantarell vokser også i løvskog på næringsfattig grunn.

Rød fluesopp. Soppen inneholder en mindre mengde giftstoffer. Inntak kan blant annet gi tømmermanns-symptomer og hallusinasjoner (kanskje like greit å unngå...).

                       Vorterøyksopp. Soppen er spiselig. Fant soppen i et plantefelt med gran.

Knuskkjuke. Knuskkjuke kan vokse både på levende og døde trær. Organismen er mest aktiv i sommerhalvåret. Fruktlegemet kan i den aktive perioden produsere 50 milliarder sporer pr. døgn. Fantastisk!

Usikker om det en ser her er en og samme art! Kastanjesprøsopp(?), den er nokså lik stubbeskjellsopp... Disse soppene er spiselige.

Mener dette er sopp i kremlefamilien. Storkremle vokser under bartrær. Storkremle skal være en god matsopp!

Fant disse inne i en granskog, hvilket stemmer godt med fåresopp! Fåresopp er en fin matsopp!

                                 Noe usikker på denne... Eksemplaret er vel overmodent.

Dette mener jeg er pluggsopp. Pluggsopp er en av de vanligste større hattsoppene i Norge. Advares mot å spise. Nyere kunnskap tilsier at "gjentatte inntak kan gi nyresvikt".

Sumprødskivesopp, tror jeg. Det er en ganske vanlig sopp som forekommer i barskog i små grupper.

Ser ut som et overmodent eksemplar... Flere arter som vokser under bjørk er vanskelig å skille. Brunskrubb, som jeg tror er på bildet, er spiselig men ikke i rå tilstand!

Dette er en stor sopp. Tror det er et godt modent eksemplar av Rødskrubb. Rødskrubb har en diameter på hatten på 8-25 cm. Regnes som matsopp. Viktig å steke godt! Giftig i rå tilstand.

Dette er en liten hattsopp. Frosthette har en diameter på 0,5-1,5 cm (hatten). Stilken er 3-7 cm lang. Vokser i barskog på skrinn bunn.

                                                                       Frosthette...

Disse"tittet fram" fra en morken stubbe. Usikker på hvilken art. Ut fra størrelse (liten) og fasong (høyt hvelvet), er den ikke ulik beskrivelsen av STUBBEBLEKKSOPP. Isåfall oppgitt som en sjelden art i oppslagsverket.
Kildehenvisning: Faktum referanse. "Sopp". Henning Knudsen. Cappelen Damm.