En bestigning av Seljebottstinden krever litt planlegging. Fjellet har temmelig bratte sider, og liene omkring fjellet er bevokst med tett krattskog med bjørk. Broren min hadde funnet noen nyttige beskrivelser på nettet. Han hadde fått med seg at Uriskarbotnen på sør-vest-sida av fjellet er det beste utgangspunktet for å bestige toppen på ski. Vi planla derfor å benytte stier innover Seljebotten og så fortsette videre opp i Uriskarbotnen.
Lørdag morgen kjører vi til Molde. Fra Molde tar vi ferge over fjorden til Vestnes. Vi kjører videre på E39. På Sjøholt tar vi av mot Stordal. I Stordalen tar vi av og kjører i retning Overøye, men før vi er framme på Overøye tar vi av til høyre på en sidevei mot Seljebotten.
Foto tatt fra parkeringsplassen ved øverste gården i Seljebotten. Seljebottstinden i bakgrunnen.
Den første kilometeren følger vi en bra traktorvei. Etter hvert fortsetter vi på stier og langs dyretråkk. Når vi nærmer oss oppgangen til Uriskarbotnen, går vi i skogen like ved elva. Vi krysser greit et par bekker innenfor der hvor elva fra Uriskarbotnen kommer ned.
Karl Eivind i fint driv innover i Seljebotten. Uriskarbotnen ligger inn til høyre.
Vi krysser et myr-område -ovenfor oss har vi ei nokså bratt li. Her er det tett krattskog. Vi ser fire personer øverst i lia. Dessverre mister vi stien der myra starter. Stien finner vi igjen på toppen av lia. På god sti -og i et relativt slakt terreng- tar det ikke lang tid før vi er oppe ved Uriskarsvatnet. I nærheten av Uriskarsvatnet passerer vi ei lita hytte. Her er en gjeng karer i sving med restaureringsarbeid. Vi fortsetter innover. Nederst i ura -i sørvest-sida- tar vi igjen de fire personene vi har sett på vei opp. De har heller ikke vært her tidligere. Vi fortsetter et lite stykke videre langs fjellsida til vi registrerer ei brei renne som skrår oppover i vestlig retning. Vi følger renna til vi kommer opp i ei lita kløft. Her tar vi oss opp langs noen vegeterte slåer. Når vi er over kanten, venter et mindre bratt terreng med sammenhengende ur det siste stykket til toppen.
Utsikt fra nordpynten (1517) mot Uriskarsbotnen. I returen valgte vi å gå ned i nærheten av det lille tjernet til høyre på bildet.
Karl Eivind har begynt på det siste partiet med ur opp mot toppen.
Utsikt fra toppen i retning Valldalen. Valldalsbotn nede til venstre.
I siste del av oppstigningen valgte vi å gå på ryggen ut mot Seljebotn.
Seljebottstinden er avrundet og vidstrakt i toppen.
Det høyeste punktet er ikke markert med varde. Det står en varde på kanten i den retningen personene på bildet går. Det er dette punktet som er registrert med målingen 1531 meter over havet (trigonometrisk målt) i følge kartet. Hvis dette stemmer, kan det antas at fjellet er 1-2 meter høyere enn de registrerte 1531 meter over havet!
"Nordpynten" (1517) er den mest "profilerte" del av toppen. Store varder og bokkasse her!
Noen velger å gå til topps via nord-eggen (bildet ovenfor). Denne byr på partier med luftig kliving.
Nord-eggen sett fra "nord-pynten".
Utsikt fra "nord-pynten". Utgangspunktet for turen (parkeringen) ses i bakgrunnen.
Utsikt i retning Tafjord-fjella.
Utsikt fra toppen mot nord.
Utsikt mot et fjellrikt området på vestsida av Valldalen. Høgstolen (1739) med sine breer.
Karl Eivind i returen fra Uriskarsbotnen.
Vi valgte en mer direkte variant i returen fra toppen og ned i Uriskarsbotnen (bilde nr.3). Vi tråklet oss ned like til høyre for noen fosser. Her var det i begynnelsen bratt og kronglete (svaberg og vegetert). Vi kunne unngått dette bratteste partiet ved å traversere et stykke i ura nærmere nordryggen. Med gode veivalg er Seljebottstinden en grei topp å bestige. Og hvis man tar seg tid til å bevege seg rundt oppe på toppen, er utsikten så absolutt verd innsatsen!
